Du og jeg, vi, forfalt, hjertet mitt burde ha alarmanlegg
Inngjerdet savn legger mengder egg
Sannheten fnyser, hun har blitt slank;
Mora di er så dum at hun tror hun får det hun ønsker seg, bare hun på det skriver citybank

Du hadde øyne som dangelbær
Slik skjønnhet burde man avskaffe
Historien begynte en dag med utvannet kaffe
Du kom til meg og spurte om dette var en ledig plass
åpner munnen, jeg kunne ikke holde tilbake;
”i en liten boks jeg samler på flass”

Jeg holdt meg foran munnen og tenkte ”tæsj!”
Tenk å oppførte seg slik, lik en støvsuger i revers
At jeg plutselig røpte en hemmelighet så uvesentlig
Men du danglet mot meg, jeg innså det måtte være telepati
Da du sa du dedikerte fritiden til å tørke bæsj

Kom, la meg vise
Jeg har fått en ekstraordinær kvise
vet du ikke har kjent meg lenge,
Men kunne du tenke deg å den skvise?

Du rykket med nakken, og smilte sjenert
”Mener du det, jeg som ikke engang har hjemmet mitt møblert?”
Vi gjør det hos deg, sa jeg, væsken fra kvisa kan vi forme til alt
Du ble rørt, jeg smattet på din tåre, akk, så salt

Du sa: Jeg kunne trengt en sofa, det hadde gjort seg
Jeg skulle til å skvise væske ut
Men du tok hånden min; ”la meg!”
Du lot deg imponere av værkens produksjonskapasitet
Og øyeblikket ble ladet av bittersøt sentimentalitet

”En stol trenger jeg også, ikke for å være kravstor”
Jeg slang med neseboret og svarte; dine ønsker er mitt fôr
Hva slags stol var du for sjenert til å si, så jeg avsluttet din beslutningsprosess
Ved å klemme ut en stressless

Slik gikk dagene, vi formet det meste
Også vår kjærlighet, barn og alt de trengte,
barnehageplass og helsetjeneste


Min midtlivskvise bant oss sammen
Med hjelp av gjengjeldte følelser, for ikke snakk om skammen
Våre rare fetisjer forente oss til én
Det var alltid oss alene- mot allmennheten

Men en dag måtte det gå galt
Da jeg våknet uten kvise, jeg husker ditt skrik så atonalt
din bitre stemme hveste;
Hva er du verdt nå, når du ikke kan gi meg alt?

Tårene dine druknet våre barn, eiendeler og gnisten
Jeg var aldri klar over at jeg var alkymisten
Du kastet meg ikke ut, jeg gikk av egen vilje
Tålte ikke skuffelsens smak av råtten vanilje

Solen går ned og det var alt
Jeg angrer på at jeg gikk da det virkelig gjaldt
Den som tisser på seg for litt kortvarig varme
Oppdager straks at det igjen blir kaldt